sen høst og tidlig trøst

mot slutten av året er det vanskelig å gi slipp på godene fra sesongen som ugjendrivelig er forbi. blikket må løftes, og anstrengt optimisme får råde---

Ute er det hvitt igjen. Frosten er et loslitt europristeppe. Den strever for å dekke verden med åreviss patina. Barna etterlater navn og smileys i bilvinduer på vei til skolen, og minstemann og jeg kjenner hvordan gresset knaser under føttene på vei til barnehagen. Gresstuster stritter trassig fram. De gir rimdekket et ispett av grønt, og tilkjemper seg en liten seier i en fånyttes motstandskamp. Snart omsluttes alt av hvitt. Vel og merke dersom kulda setter inn, og snøen faktisk faller.

Er det vinter nå? Femåringen gleder seg over det hvite. Han vil fram med rattkjelke, ski og spade. For han er verden binær. Overgangsfaser er bortkastet tid. Jeg svarer ja, det kan vi godt si, men at det fortsatt kan drøye før rattkjelken kan tas fram. Vi når ingen enighet, og jeg avleder heller med å peke på et rådyr som har vendt en hvit bakende mot oss på andre siden av jordet.

Vinteren er ok. I hvert fall ordentlig vinter, men vi er langt fra den enda. Etter noen dager med rimfrost er nå regnvær, men dårlig utsikter til en hvit jul. I en slik førvinter er veien til vemod kort. Det er nå en virkelig kjenner på at sommerhalvåret er for kort. Det er mye som ikke ble realisert. Sånn er det alltid. Det gir imidlertid lite verdi å dvele ved uforløste planer. Planer (og planlegging) har nemlig en egenverdi, og kan dessuten forskyves. Det er en god strategi for å unngå vemod over endt sesong. Den nye sesongen begynner nemlig nå, ikke om fem-seks måneder. Man må trekke fram gamle minner, og blande med ny inspirasjon. Denne potente mixen er hovedingrediensen i listen over nye opplevelser som skal på blokka.

For min del viser det seg riktignok at litt lett sorgbearbeiding er uunngåelig. Kolaturen som glapp er fortsatt tung å tenke på. Den føyer seg inn i en endeløs rekke av personlige planer verden over som pandemien har satt en stopper for. Selv om det å finne trøst i felles skjebne er ørkesløst, settes det hele i det minste i et edruelig perspektiv. Vi har besluttet at Kolaturen ikke skal flyttes til neste sommer, men heller til sommeren 2022. Det føles riktig, og gjør at jeg med større sanssynlighet kan se fram til en ny tur.

Uten mange år bak meg har jeg likevel steder jeg vil oppsøke i sesongstarten. Det er plasser som tidligere har vært gode på denne årstiden, og som jeg mener å kjenne godt. Det begynner å bli varmere, og naturen svarer på lang tids undertrykkelse med flagging og parademarsj. Insekter nyter sol, fuglene synger, og bjørka får museører. Marginata og Vespertina utgjør med ett en ikke uvesentlig del av vokabulæret, og det det blir fint fiske med duns på stillevann. I tillegg til kjente og kjære plasser skal minst to nye plasser oppsøkes. Ikke et hårete mål, men viktig for å utvide horisonten. Ikke minst åpner det også for kartlegging og planlegging. Denne måneden er det også mulig å nå et tidlig klimaks. I de åpne elvene kan de første baetisklekkingene avnytes, og avhengig av bomdrag eller fullklaff, kan en maidag trone høyt når sesongen skal gjøres opp senhøstes. I 2020-sesongen ble min peneste fisk tatt med treerstang og palmermygg 7. mai.

I juni fortsetter markafisket. På starten av måneden kommer de første meldingene om klekkende Vulgata og ørret som går bananas. Vi har desverre aldri helt fått uttelling på dette. Håpet brenner likefullt som en OL-fakkel fra fra sesong til sesong. For å få et godt vulgatafiske gjelder det å være rett sted til rett tid. En frase forslitt til det kjedsommelige, dog en sentral erkjennelse for alt fiske som baserer seg på innsektsetterligning ytterst på fortommen. Nå åpner også endelig resten av ørretelvene. Det blir alltid en tur for å sjekke om rivercred fortsatt er et sentralt begrep langs landets mest kjente elvestrekker. Det er slitsomt med folk i tog på Sirkuset, men en gjemmekontordag en tirsdag mot slutten av måneden pleier å nedskalere antall folk i samme ærend. Folk eller ikke, Hemsil er utvilsomt en spesielt vakker elv. For Klekk representerer den også en stygg ripe i lakken. Til tross for tallrike forsøk har vi ikke evnet å fange i tråd med forventningene som alltid preger bilen i det vi svinger av 7'ern inn på riksvei 52.

I juli kommer det en periode med lavere aktivitet. Familieferie prioriteres, og det det skal gjøres fokuserte forsøk på avnyting av godt liv. Det er heldigvis mulig å lokke familieflokken til fjells. Her kan temperatur og innsektsliv fortsatt gi gode opplevelser, og det er alltid plass til fiskestang i sekken. Det er også mot slutten av måneden årets hovedtur forhåpentligvis finner sted. Jakten på en best mulig opplevelse på nettopp denne turen inviterer allerede nå til dugnad. Samling rundt kart, sending av e-post til mulige ressurspersoner, og pandemivennlig zoomsessions med tilhørende øl og diskusjon er allerede i gang. Disse aktivitetene er en del av det å identifisere seg som 'en som fisker med flue'. For meg likestillt med fluebinding, og hakket over å tråle you-tube og vimeo etter nytt og gammelt innhold. Øverst på lista er nord-Sverige, men vi må også sette en skapelig plan B i tilfelle omstendighetene tilsier at førstevalget ikke lar seg gjennomføre.

August er en fin måned for en som fisker med flue, men som regel gjør en nylig tilbakelagt egotripp at det er vanskelig å forsvare grøvre turer, så nærturer dominerer. Dagsturer innenfor en radius på 2 timers kjøring er derimot innafor. Ofte er likevel følelsen på slutten av august at det har blitt for lite fiske. Snart er det september, og snart ser en enden på sesongen. Lett panikk fører med seg planlegging av et par overnattingsturer før de ulike elvene stenger for sesongen.

Etter femtende september er det igjen markafiske som gjelder. Høsten er dessuten min favorittårstid ute. Det er lite som slår smyging langs høstpyntede myrkanter på jakt etter småsky, men sulten ørret. Vårfluer, stankelbein, maur, veps og mygg preger flueboksen på denne tiden. I år var høsten lang, og siste fisketur var i midten av november. På denne tiden er det en positiv overraskelse om det fanges ørret. Der jeg fisker er det på varme dager et vindu fra halv ett til halv tre hvor det er mulig å lure på en tass med frisørmygg eller buzzer helt ut i november. I år fant jeg også fin vakende fisk ved soloppgang, men da var den, i hvert fall for meg, ekstra vanskelig å lure.

Det er ingen grunn til å gå helt i kjelleren selv om senhøst og tidlig vinter, i disse dager, gir drittvær og en gløtt av dagslys som blir borte nesten før den melder sin ankomst. Sortering og bortpakking av brukerutstyr er for det meste unnagjort, men bindestikka står klar til innsats foran meg. Jeg klarer ikke helt å angripe, men ser likevel fram til å surre fram noen dotter som ørreten i et svakt øyeblikk kan forveksle med noe spiselig.

Det kan hende rattkjelken kommer frem. Klarer jeg å dele femåringens binære verdensyn vil jeg oppdage at verden fortsatt ikke er 0.