en gammel karamell

Til sommeren var planen å ta turen til Kolahalvøya. Vi var tildelt to særs interessante strekker på vår uke. Særlig den ene campen skyver grenser for hva en god ørretelv er. I løpet av våren ble det klart at det ikke blir tur til tundraen denne sommeren.

Istedet for å gledes over nye minner fra Kola har vi altså vært nødt til å mimre. Det begynner å bli lenge siden sommeren 2018. Det er likevel godt å vite at det er lett å mane fram forgagne opplevelser, selv om de uten tvil sminkes med tiden. Kolaturen har blitt en karamell, uten papir, som på vant vis kan hentes fram fra en romslig jeksel for umiddelbar lindring av plutselig søtsug.

Den lange siste dagen sitter dypest forankret i hukommelsen. Etter endt dag var det faktisk langt på natt før vi avsluttet fisket. På tilbaketuren kunne vi ikke følge elva. Tett vidjekratt, en sjø, og mye myr gjorde det nødvendig å søke høyt i terrenget. Langs høydedragene, på vei mot camp for siste gang, gikk vi sakte. Lav midnattssol hang bak venstre skulder, og i alle retninger var det tundra så langt øyet rakk. Vi var overdrevent opptatt av omgivelsene, vel vitende om at denne gåturen var et intimt farvel til et helt spesielt sted, og en helt spesiell opplevelse.

Vi er midt i den varmeste perioden av året. I følge Köppens klimaklassifikasjonssystem strekker middeltemperaturen seg i juli til mellom null og ti grader celcius på denne breddegraden. Det er akkurat tilstrekkelig til å gi de øverste tjue centimeterne av jordlaget en liten pause fra permafrostens stålgrep. Det strenge klimaet er utfordrende for alt liv, og vi er omgitt av karrighet og lav biodiversitet. Utstyrt med nitidig personlighet, rikelig med tid, notatblokk og en god porsjon hell, kan man nedtegne inntil 32 pattedyrarter, 29 forskjellige ferskvannsfisk, og rundt 200 fuglearter her oppe nord for polarsirkelen. I løpet av en uke har jeg klart 2 pattedyr, fem-seks fuglearter, og to typer ferskvannsfisk. Nå er det natt, og stille rundt oss. Sola kaster skyggene våre langt avgårde, truer med å rive dem løs fra skrøplige tjoringer nede ved skolissene. Jeg ser på klokka, innser at natt nærmer seg morgen.

Terrenget brer seg ut i ett sammenhengende panorama. Fra de indre delene av halvøya, og nordvest ut til kysten, er landskapet et dikromatisk lappeteppe i nyanser av blått og grønt, der blått trumfer grønt. Lav temperatur gir beskjeden fordamping, men den viktigste grunnen til at blått dominerer har med de nevnte tjue centimeterne å gjøre. Der jordsmonnet på sørligere breddegrader binder opp vann som en enorm svamp, er tundraen et ark kjøkkenpapir i en veltet halvliter.

Gjennom vinteren inneholder snødekket her ute ca 250-300 mm vann, men vinteren tines uansett vekk i tide til sommer. Med videre nedbør etter snøsmelting tilføres terrenget rikelig med vann over kort tid. Lite fordamping og null absorpsjon gir et vått landskap som huser myriader av innsjøer. På et område tilsvarende en fjerdedel av Norges overflate, er det mer en 100 000 av dem. Om man beveger seg på de grønne delene av lappeteppet er det like sannsynlig å møte på myr som fast grunn. De 18 000 elvene som finner minste motstand vei nordover fra innsjøene mot kysten er derfor eneste effektive drenering. Det sies forresten at det ikke er vanlig med elver som renner nordover. Det passer egentlig godt. Golde, grønne, karrige, frodige, strenge, gavmilde, og grenseløst vakre Kola er ikke vanlig i noen forstand.

Frosten er aldri langt unna, og gjør seg gjeldende også gjennom sommeren. Kommer det snø i juli dekkes bakken fort. For de av oss som mener at å okkupere en flekk tundra i noen dager er blant livets absolutte høydepunkt, har det også praktiske konsekvenser. Maten vår, som står i skygge for solen bak lavvoen, klarer seg godt i plastkasser gjennom uka. Et annet gode er at en ølboks lagt i skjul på bakken, for eksempel under en bag, inneholder godt avkjølte dråper etter litt tid. Når vaderne er varme, hodet trangt, og stegene tunge, tipper nettopp slike små innslag av belønning og nytelse det hele over til luksus.

Oppe på utsiktspunktet er myggen i toppform. Svett nordmann er fristende, og vi gjør det vi kan for å minimere blodinntaket deres. Vinkeing, viftting, klapping, blåsing og banning demper dessverre ikke hordenes entusiasme. Det er høysesong. Periodeflørten med varmere temperaturer er ekstremt travel på tundraen. Verden varmes akkurat nok til at planter vokser og reproduserer, og ikke minst tillater den kondenserte sommeren insekter å leve ut sine dager i luft og på land. Klekkinger, spesielt av vårfluer, kan nå bibelske proporsjoner, og byr på en proteinoverflod som næringskjeden rett og slett ikke har råd til å avstå fra. For en fluefisker er dette vesentlig. Det er høy sannsynlighet for at stor ørret, som ellers i verden utelukkende inntar vannlevende føde, her ruller over nettopp ditt forsøk på å vekke ørretfokus. Banketten er faktisk så fristende at stor gjedde gjerne glefser i seg både caddis og døgnflue. Proteinfråtsingen er noe av grunnen til at Kolaørreten er villørretens svar på bambus. Den vokser uvanlig raskt, spesielt klimaet tatt i betraktning. Nettopp vekstraten gjør at det å reise hit fra østlandet for å fiske ørret fortoner seg som når en norsk berg-og-dalbane-entusiast tar veien fra Tusenfryd til en Six Flags-park i USA.

Åsryggen byr også på et panorama i geologisk tid. Å være del av denne tiden lar seg, som følelser flest, vanskelig beskrive. Det dreier seg om å være utenfor den tiden som legger en fast ramme om dagliglivet, og man er langt forbi grensene for normalt, daglig ansvar. Ute på tundraen gir det knapt mening å måle tiden time for time og sekund for sekund. Tiden er heller en måleenhet for evolusjonær og geologisk aktivitet. Mikrotiden, de tette hendelsene, finnes selvfølgelig. De er i en rovfugls stup mot byttet, eller i laksens forsering av stryk og fosser. Likevel, hendelsene skjer i naturen, og ikke som følge av handling fra vår hånd. Tiden er knyttet til landskapet, vidstrakt i fortid og i framtid.

Tidspanoramaet åpenbarer at lite er endret siden siste istid. Dengang skrubbet et kolossalt islag over det allerede flate landskapet. Det øverste sedimentlaget, nesten all jord og løsmasse, fulgte med breenes gang. Da isen trakk seg tilbake etterlot den et mineralholdig landskap med naturressurser helt opp i dagen. I tillegg til nikkel, jern og kopper, er det rike forekomster av en rekke andre mineraler og ikke-mineraler, inkludert sjeldne grunnstoff. Ettersom de ligger i overflaten er de også lette å utvinne. Eksempelvis mettes 90 prosent av den globale etterspørselen etter nikkel av forekomster på Kolahalvøya. I tillegg til å sette området i en særstilling kommersielt sett, medfører utvinningen av mineralforekomstene voldsom forurensing. Der halvøya har hatt størst utvinningsaktivitet er enorme områder lagt helt livløse som følge uregulert og tung aktivitet i dagbrudd og gruver. Fra åsryggen vår er ingen slike sår synlige. Det store blir lite i en villmark av dette omfanget. Det er tundra så langt øyet rekker. Forbi min horisont, mot nord, anes et hint av hav.

Nå kommer tåka fra den retningen. Fra åskammen ser vi havtåke møte strålingståke i det lavere terrenget. En rekke fenomener har sammenfallt for at dette skal skje. Varm luft fra land trekker til havs, hvor den avkjøles og mettes med damp. Temperaturendringen gir vindskifte, og tåka siger seg i tur innover land, mot oss. I mellomtiden har varmetapet ved bakken rundt oss vært så stort at lufta her heller ikke kan holde på vanndampen. Ørsmå vanndråper følger av metningen, og tåka sprer seg. Som røyk fra et bål stiger den oppover, før den knuges mot bakken, og dekker stadig større områder. Innlandståka legger seg som fortøyde skyer i søkk og daler. Nå fortæres den sakte, men sikkert, av sulten solrosa havtåke som velter seg mykt mot vår del av tundraen.

Jeg lurer på hvor lang tid det tar for tåka å sige seg de fem milene hit fra havet. Trolig ikke mange timene. Forflyttingen av luftmasser bringer fram tanker om et annet aspekt av virkeligheten, et aspekt som er godt skjult i den tilsynelatende endeløse villmarkas randsoner, og ikke minst i havet utenfor. Da jeg var tolv ga mediene tette meldinger om radioaktivt regn i tiden etter reaktoreksplosjonen i Tsjernobyl. Radioaktivt regn, halveringstid, nedslakting, Bequerel. Det var et møte med en virkelighet som sitter dypt fortsatt. Vinden blåste vår vei i månedsskiftet april-mai dette året, og den bar også med seg mye nedbør. Store mengder støv ble kastet ut i atmosfæren av eksplosjonen, og radioaktive støvpartikler festet seg til regndråpene, som så teppebombet fjellområdene i midt-Norge. Kanskje bidrar dette til det voldsomme ubehaget jeg følte når jeg leste at Kolahalvøya har den tvilsomme æren av å være området med størst reaktortetthet i verden. Her er det ca 140 aktive atomreaktorer, og nesten like mange dekommisjonerte. Hvorvidt avfall fra disse har funnet veien til havet er ikke sikkert. Det som imidlertid er sikkert, er at nordflåten og Murmansk Shipping Company har dumpet radioaktivt avfall i Barentshavet i over tretti år. Militært nærvær har utviklet seg til fravær, og har etterlatt en uhyggelig arv som i prinsippet gjør området til en tikkende skitten bombe.

Helt siden den første ubåten i Novemberklasse skled ut fra dokk i Archangelsk og inn i Motovskygulfen ved utløpet av Litsa i 1958, har russerne hatt atomdrevne fartøy langs kysten av Kola. Fjordene byr på skjermede havner, og Barentshavet på isfri tilgang til Nord-Atlanteren. Den strategiske verdien kulminerte med at verdens største flåte av atomdrevne undervannsfartøy hadde base her på 70-tallet. Militære anlegg ligger fortsatt på rekke og rad fra Murmansk og østover langs kysten. De fleste er ikke aktive, og har i beste fall skallbesetning. Et stort antall fartøy fra stormaktstiden, mange av dem reaktordrevne, ligger ved disse spøkelsesanleggene. Rustende skrog gjør kjerneisolasjonen like effektiv som en tynn ullsokk når juleribba skal ut av ovnen. De siste tjue årene har betong blitt pumpet inn i noen reaktorkammere, og lemfeldig dumping av fartøy som ikke er i tjeneste er over. I ti år fra 2002 brukte Norge 1,8 milliarder kroner på opprydning av atomavfall på noen av lagringsstedene. Midlene bidro også til opphugging av nesten 200 gamle atomubåter, hver med to atomreaktorer om bord. I 2015 startet et pågående program som skal frakte avfallet til Russlands sentrale destrueringsanlegg i Majak i Uralfjellene. Mye positivt har skjedd, og skjer fortsatt. Det er bare å håpe det ikke er for lite, for sent.

Den rosa tåka som velter inn fra Barentshavet vitner uansett om hvor korte lange avstander egentlig er for værsystem og strålingsfare. Nå varmer imidlertid sola, havtåka er på vikende front, og et slør av tåke omslutter ørretcampen nedenfor oss. Toppene av de to lavvoene ser et øyeblikk ut som biter av ungenes frokostblanding flytende i melk. Vi skritter avgårde, forbereder oss på å pakke sammen og slå ned teltene. Vi har hatt vår uke her ute nå.

De gamle stridshelikopterne som skal hente oss ut er forsinket. De vil ikke fly, eller rettere sagt, de vil ikke blindlande i tåka. MI-8ene som frakter oss er arbeidshester som har tilbakelagt flere mil over vanskelig terreng enn noe annet helikopter. Etter det ble tatt i bruk 1965, har det deltatt i alle større væpnete konflikter verden over. I Afghanistan fra 79-89 var det en av de mest sentrale brikkene for Sovjet i krigen mot Mujahedin. Helikopterne var første materiell som ble sendt inn, og var de siste som forlot landet da de russiske troppene ble fraktet ut igjen. I mellomtiden hadde de deltatt i bombing av militære mål, fraktet spetznastropper på voldtektsoppdrag, og droppet et utall leketøyslignende antipersonellminer over de utilgjengelige fjellområdene. I samme krig reddet det også flere liv enn noe annet helikopter. Det gjennomførte oppdrag gjennomhullet av kuler, uten vedlikehold og med ubalanserte rotorer. Det sies at MI-8 pilotene i Afghanistan gjennomførte manøvre som egentlig ikke skal være mulig med et helikopter. Ved et tilfelle fikk et MI-8 kampskader på 36 steder. Kulene traff blant annet tre hovedrotorbladspjeld, hydraulikk- og smøresystemene, drivstofftankene, kontrollsystemet, og svingrotorpylonen. Likevel landet helikopteret trygt og var tilbake i drift syv dager senere. Standhaftig militært utstyr til tross, havtåke kombinert med strålingståke er visst ingen hverdagslig sak.

Mens vi venter på transporten tenker jeg tilbake på uka som har gått. Jeg tror midnattsola bidrar til å grøte den sammen til en sammenhengende opplevelse, uten punktuasjoner, men fylt opp av stadige inntrykk. Enten det, eller så er jeg for sliten til å huske enkeltdagene. Jeg håper feltnotatene mine er gode. Noen ting trer likevel klart fram. Jeg har perset fire ganger i løpet av uka. Enestående fisker, alle som en, med prikkeformasjoner som en Rorsach-test, og grunnfarger i sølv eller gull. De største har hatt vekt som sunne babyer. Jeg klarer fortsatt å mane fram tyngden i hendene, og den gode, takknemmelige følelsen når harde spordetak driver stor fisk tilbake mot dypere vann. Jeg har også hatt nærkontakt med bjørn på turen. I høyt vidjekratt hadde jeg null kontroll over det som skjedde, og kanskje skal jeg være glad for at det gikk bra. Nå er jeg mest glad for at jeg fikk oppleve det.

Åtte-ni timer på overtid hører vi motordur fra sør. Snart nærmer den sovjetproduserte krigsmaskinen seg levningene av uka vår. Pent malt, i rødt og blått på hvit bakgrunn, og helt uten kulehull, brøler helikopteret ned i hvileposisjon. Som maur lastet med tunge bører tråkker vi stier mellom bagasje og buk, og snart er helikopteret fullt av en ukes leir. Inne i helikopteret tar jeg på hørselvern og setter meg ved et åpent vindu. Russiske turbiner viser styrke, og med et dommedagsbrøl forlater det sprekkferdige helikopteret bakken. Fra vinduet ser campen igjen ut som tundra. Der ute er min uke glemt, men jeg håper allerede å få oppleve vidstraktheten igjen. Snart dekkes terrenget av snø, og Kola fortsetter, uendelig sakte, å fortære sin tilmålte, geologiske tid.